Kommunale retningslinjer for startlån kan ikke være absolutte

Kommunene kan innskrenke det handlingsrommet de har etter forskriften gjennom egne retningslinjer. Det er imidlertid grenser for i hvor stor grad kommunene kan innskrenke handlingsrommet.

Alle som søker om startlån, har krav på å få søknaden sin vurdert individuelt (forskriftens § 5-4 første ledd første setning: «skal tildeles etter en behovsprøving»).

En bestemmelse som ikke åpner for unntak, hindrer en slik individuell vurdering. Ett eksempel på en slik absolutt bestemmelse er en retningslinje som sier at søkere som har en inntekt over 4,5 G (grunnbeløp i folketrygden), kan ikke få startlån. Hvis retningslinjen ikke åpner for unntak, fører den til at søkere med inntekt over 4,5 G, ikke får en individuell vurdering. Hvis retningslinjen i stedet sier at søkere med inntekt under 4,5 G blir som hovedregel prioritert, åpner kommunen for å vurdere slike søknader individuelt.

Kravet om behovsprøving betyr også at kommunen skal tildele startlån etter en vurdering av behov. Dersom kommunen for eksempel har retningslinjer om at de aldri gir nedbetalingstid på inntil 50 år, fastrentelån eller avdragsfrihet, er det i strid med denne føringen i forskriften. De kommunale retningslinjene kan ikke stenge for å gi startlån til formål, grupper av søkere eller på lånevilkår som forskriften åpner for. Det er imidlertid i samsvar med bestemmelsen om behovsprøving å ha en bestemmelse om at kommunen for eksempel som hovedregel ikke gir avdragsfrihet, men at det åpnes opp for unntak.