Frarådingsplikten

Den som yter kreditt, er pålagt å fraråde forbrukerkunden å inngå en kredittavtale når det på avtaletidspunktet er klart at kredittkunden ikke har økonomisk evne til å betjene lånet. Dette gjelder også når kommunen skal inngå avtale med kunder om startlån. Frarådingen skal være skriftlig og er ikke et avslag.

Ved lovendringen sommeren 2010 ble det innført en bestemmelse om at det i tillegg til skriftlig fraråding om mulig skal gis muntlig fraråding. Hvis forbrukeren inngår kredittavtalen til tross for frarådingen, skal han eller hun skriftlig bekrefte at kredittgiveren skriftlig og muntlig har gitt fraråding.

Dersom frarådingsplikten ikke oppfylles, kan følgen bli at kundens forpliktelser lempes. Det foretas en skjønnsmessig vurdering av om lemping ”finnes rimelig”. En lemping vil typisk innebære at lånesaldoen settes ned, men unntaksvis kan det også være aktuelt å slette hele lånet.

Kommunenes videreutlån av midler fra Husbanken skal gå til husstander med boligetableringsproblemer, herunder husstander med dårlig økonomi. Frarådingsplikten må ikke føre til at disse gruppene opplever at det blir enda vanskeligere å skaffe seg en egnet bolig. Kommunene må fortsatt være villige til å ta risiko ved slike utlån. Tapsfondene for avskrivning av fremtidig tap på startlån og risikodelingsordningen, reduserer deler av denne risikoen.