1998 Rasteplasser Sogne- og Strynefjellveien

Reiselivsprosjekt. Prisen ble tildelt: Jensen og Skodvin arkitektkontor og arkitekt Carl Viggo Hølmebakk

Jurymedlemmer: Fungerende leder Ellen De Vibe, Statens Byggeskikkutvalg; Knut Hjeltnes, NAL (vara for Nina Kielland); Ole Hovland, Byggenæringens fellesråd

Statutter for prisen

Juryens begrunnelse:
En reise er mer enn enkeltanlegg. Reiseliv er en av de næringer som vokser raskest og formidling av naturopplevelser får forsterket fokus. Den reisende påvirkes ikke bare av naturen, men også av de byggverk og anlegg som møter henne under vegs. Rasteplasser utgjør en viktig del av reiselivsanleggene, men har ofte hatt en tilfeldig og rotete utforming og har vært dårlig vedlikeholdte. Rasteplasser gir en annen arkitektonisk utfordring enn andre reiselivsanlegg. Som enkeltstående edelstener på reisens halskjede skal rasteplassen være et stoppunkt som knytter seg til samlingen av andre rasteplasser og gir derved en total­opplevelse av ferden, dvs. bevegelsen gjennom landskap og tid. Rent funksjonelt skal anleggene være gjenkjennelige slik at den reisende vet hva de er og hvordan de skal brukes.

Men anleggene har også en motsatt funksjon. Som punkter langs en orienteringsløype skal plassen bidra til at den reisende kan lese og oppleve det enkelte steds egenart den korte tiden han er der. Dessuten bør rasteplassens utforming være nøytral nok til å gi rom for opplevelse av det som ligger utenfor selve anlegget, altså omgivelsene rundt. Dermed blir det avgjørende at rasteplassen knytter seg både ledig og tydelig til stedet den plasseres på.

Fjellovergangene mellom Østlandet og Vestlandet er historisk sett blant de viktigste kommunikasjonsårer for utveksling av varer, kultur, og etter hvert også for turisme. Betydningen av overgangene som reiselivsryggrader vil på denne bakgrunn øke i framtida. Vegdirektoratet og Vegkontorene i Oppland og Sogn og Fjordane har på en seriøs måte gått inn i problemstillingene knyttet til utformingen av rasteplassene langs fjellovergangene i sine fylker.

Stedstilpasning gjennom standardisering og fleksibilitet
Anleggenes utforming gir rasteplassene et verdig preg og den besøkende føler seg tatt vare på. For det første er det utviklet et sett av generelle objekter som masseproduseres og som er så generelle i sin utforming at de kan brukes på geografisk helt ulike steder. Utformingen av elementene er styrt av deres funksjon og utgjør til sammen en «katalog» av elementer som kan settes sammen ut fra ulike lokale behov. For det andre inngår stedsbetingede tiltak. Dette er ikkerepeterbare tiltak som må tilpasses den enkelte tomt slik som rasteplassgulv ol. Disse elementene kan variere formmessig mye uten at de mister sin funksjon. Denne tosidige tilnærmingen synes å kombinere behovet for fleksibilitet og stedstilpasning på en enkel og varig måte.

Ved opparbeidingen av den enkelte rasteplass er avgrens­ningen og nivået på plassen bestemt av eksisterende terreng og ønsket om å bevare eksisterende terreng. Flere av plassene fungerer fortjenestefullt som en port den reisende kan bruke for å nå ut i terrenget og landskapet.

Grovskårne enkeltelementer gir tidløst preg De enkelte møbleringselementer har en gjennomarbeidet utforming. Enkelte detaljer ved elementene kan trolig bearbeides ytterligere for å gi økt holdbarhet. Utformingen av elementene kombinerer likevel enkle og funksjonelle former med varige og lett tilgjengelige materialer, dvs. betong, tre og stål, på en meget overbevisende måte.

Anleggenes utforming gir rasteplassene et verdig preg og den besøkende føler seg tatt vare på.